Fuglesida
| Vanlige norske fugler |
Sjeldne gjester i Norge |
Spesialiteter | Fugler i Møst (Tore Hals' liste) |
Møst Velforening |
 |
 |
Hegre
|
|
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
| Styltesnipe på besøk i Stjørdal i slutten av oktober 2010; få observasjoner i Norge Micropalama himantopus Norsk navn: styltesnipe Hører til: snipefugler, vade-, måse- og alkefugler, moderne fugler Habitat: hekker på tundra Utbredelse: Nord-Amerika, trekker til Sør-Amerika, viser seg sjelden i Vest-Europa |
Silkehegre på Batnfjordsøra i 2010 Egretta garzetta L., 1766 Norsk navn: silkehegre Hører til: hegrefamilien, storkefugler, moderne fugler Habitat: hekker i våtmark Utbredelse: Afrika, Eurasia, Indonesia og Australasia Les mer |
Vintererle på Frei 2009 Motacilla cinerea Tunstall, 1771 Norsk navn: vintererle Hører til: erler og piplerker, spurvefugler, moderne fugler Habitat: nær rennende vann Utbredelse: hekker i tempererte Eurasia og deler av Nord-Afrika, populasjoner i varme områder er standfugler, mens nordlige og østlige populasjoner trekker til Afrika, sørlige Asia og Papua Ny-Guinea |
 |
 |
 |
| Kalanderlerke, Smøla, 2010 Melanocorypha calandra L., 1766 Norsk navn: kalanderlerke Hører til: Melanocorypha, lerkefamilien, spurvefugler Habitat: åpent landskap, som jorder og stepper Utbredelse: Middelhavsområdet og Kaukasus |
Amursvale, Fræna, 2010 Hirundo daurica L., 1771 Hører til: svalefamilien, spurvefugler, fugler Habitat: åpent landskap Utbredelse: Afrika, Eurasia |
Hvitkronespurv, Ona, 2009, første registrering i Skandinavia Hvitkronespurv (Zonotrichia leucophrys) er en middels stor spurv som hører til i Amerika. Som voksen er den om lag 18 cm lang. Den har svarte og hvite striper på hodet. Ansiktet er grått, øvre del av kroppen er brunstripet. Den har lang stjert og grå og brune vinger. Les mer |
|
 |
 |
| Sandløper og Fjæreplytt, Fræna, 2010 Sandløper (sjelden, sees bare på trekket tilfeldig i Norge) Vitenskapelig navn: Calidris alba, [Crocethia alba], [Erolia alba] Norsk navn: sandløper Hører til: snipefugler, vade-, måse- og alkefugler, moderne fugler Habitat: ofte på sandbanker, hekker på bakken Utbredelse: hekker rundt nordpolområdet, trekker til Sør-Amerika, Sør-Europa, Afrika og Australia |
Tundrasnipe, Freistranda, 2010 Vitenskapelig navn: Calidris ferruginea Norsk navn: tundrasnipe Hører til: snipefugler, vade-, måse- og alkefugler, moderne fugler Habitat: hekker på tundra Utbredelse: Sibir, trekker hovedsakelig til Afrika, men også Sørøst-Asia og Australasia, sjelden i Europa |
Svarthalespove, Freistranda, 2010 Vitenskapelig navn: Limosa limosa Linnaeus, 1758 Norsknavn: svarthalespove Hører til: Limosa, snipefugler, vade-, måse- og alkefugler IUCNs rødliste: [1] |
|
 |
 |
| Fjæreplytt, Freistranda, 2010 Vitenskapelig navn: Calidris maritima, Erolia maritima Hører til: snipefugler, vade-, måse- og alkefugler, moderne fugler Habitat: hekker på tundra Utbredelse: hekker i Canada, Vest-Europa og på Grønland, trekker sørover Atlanterhavets kyst |
Dvergsnipe (Myrsniper i bakgrunnen), Fræna, 2010 Calidris minuta er en av de minste snipefuglene. Den hekker i arktiske deler av Europa og Asia, og er en trekkfugl som overvintrer i Afrika og Sør-Asia. Den gjester av og til Nord-Amerika. Dvergsnipe lever i flokker om vinteren, og noen ganger dannes det store flokker med andre Calidris arter, spesielt myrsnipe, på mudderbanker eller ved kanten av innlands pytter. Les mer |
Gravand, Fræna, 2010 Tadorna tadorna L., 1758 Norsk(e) navn: gravand Hører til: andefamilien, andefugler, fugler Habitat: estuarer, marsk, nær innsjøer og elver i åpent landskap Utbredelse: Eurasia |
|
|
 |
| Stjertmeis,
Møst, 2011 Stjertmeis (vitenskapelig navn Aegithalos caudatus) er en spurvefugl.Ca. 16 cm. Kjennetegnes av den lange stjerten, snøhvitt hodet med rosa skuldrer og kroppssider. Fuglen lever hovedsakelig av insekter og andre smådyr. Farter rastløst rundt i mindre grupper, ofte sammen med grupper av andre meiser. Vever, bygger rede i greinklyper oftest bjørk. Reiret er stort og overbygd med inngang på siden, bygges av mose og spindelvev. Hekker sparsomt i løv og blandingsskog i Sør-Norge. |
Lavskrike (Perisoreus infaustus), Rindal, 2011 er en kråkefugl som forekommer i lavkledd barskog fra Norge til østre Sibir, og er en utprega standfugl innenfor utbredelsesområdet. Lavskrika kjennes igjen på den gråbrune livlige fjærdrakta, og den har ei klar rustrød farge på vingetegningene, stjerten, og overgumpen. Lavskrika er kjent for å være mye uredd, og nærmer seg ofte til menneske i skogen i søk etter føde. Den har også spilt ei viktig rolle i folklore. |
Kjernebiter, Averøy, 2011 Coccothraustes coccothraustes L., 1758 Norsk(e) navn: kjernebiter Hører til: Coccothraustes, finkefamilien, spurvefugler Habitat: skogsområder med store trær Utbredelse: Europa og Asia |
|
Sitat fra sida til Norsk ornitologis forening: "Triel - en ny art for Hordaland Av Frode Falkenberg (16.08.2010) Sævarhagsvikjo på Stord kunne oppvise en flott triel 11. og 12. august 2010. Dette er første gang denne sørlige arten blir påvist i fylket, og det er ikke gjort mer enn 16 funn i Norge fram tom. 2007." |
 |
|
Burhinus oedicnemus Norsk(e) navn: triel Hører til: lofugler, vade-, måse- og alkefugler, moderne fugler Habitat: foretrekker tørre, åpne habitater med noe bar bakke Utbredelse: Nord-Afrika, sør i Europa og sørvest i Asia |
Triel, Freistranda, 2008 Trielar er ni artar fuglar i ei slekt Burhinus i ein biologisk familie Burhinidae. Familien samlar ei gruppe av hovudsakleg tropiske fuglar. Trass i at trielar er rekna som vadefuglar, føretrekk dei fleste artane tørre eller halvtørre habitat. Dei finst i tropisk sone over heile verda, somme artar hekkar i tempererte delar av Europa og Australia. Les meir |
| Tundragås, Freistranda, mai 2011 Tundragås (Anser albifrons) er ei mellomstor gås i andefamilien som normalt ikkje hekkar i Noreg. Ho er 64–78 cm lang og har eit vengjespenn på 130–165 cm. Vaksne individ av tundragåsa har eit kvit bles rundt nebbrota, men ikkje så høgt opp på framissen som slektningen dverggåsa. Elles er andra kompakt med kort hals. Den næraste populasjonen hekkar i tundraområde aust for Fennoskandia og trekker til Dei britiske øyane, mellom og søraustlige Europa. Ein underart hekkar på Grønland og overvintrar på Dei britiske øyane. |
|
Mandarinand, Svanviken (Eide), mai 2011 Mandarinand (vitenskapelig navn Aix galericulata) er en andefugl med en lengde på 41 cm, og et vingespenn på 71 cm. Flukten er rettlinjet og hurtig. Den foretrekker småvann med trær langs bredden, hvor den bygger reir i huller i trærne. Mandarinanden finner føde helst på land. Den er kvikk og aggressiv i kampen om føden på foringssteder. Mandarinanden stammer opprinnelig fra Øst-Asia. Spredte eksemplarer kan i vill tilstand har enkelte steder slått seg ned i Europa, særlig i England. Spredte eksemplarer som kan påtreffes i Norge er høyst sannsynlig rømt fra fangenskap. |
|
Horndykker, Rindal , mai 2011 Vitenskapelig(e) navn: Podiceps auritusn Linnaeus, 1758 Norsk(e) navn: horndykker Hører til: lappedykkere, moderne fugler, fugler IUCNs rødliste: [1] ver 3.1 LC — Livskraftig Nasjonal rødliste (Norge): [2] Horndykker (Podiceps auritus) er en liten lappedykker som blir 31-38 cm lang med et vingespenn på 46-55 cm. Det er en andeaktig fugl med skarlagensfargede øyne og et rett, sort nebb som har hvit tupp om sommeren. Den ligger høyt i vannet. |
 |
| Lappspove, Freistranda, mai 2011 Lappspove (vitenskapelig navn Limosa lapponica) er en vadefugl i snipefamilien. Lappspova hekker i Norge kun i Øst-Finnmark, men er også trekkgjest langs norskekysten og Sør-Norge. Ellers hekker fuglen på tundraen i det arktiske Skandinavia og i Russland. Lappspova overvintrer ellers i Vest- og Sør-Europa, men kan i milde vintre også trekke til Danmark eller Jæren. Fuglen er relativt stor, 33-41 cm, hvorav nebbet måler 7-11 cm. Sommerdrakten består av nøttebrun hals og underside. Vinterdrakten er grålig med nesten hvit buk, mens hekkedrakten er teglrød på undersiden. Føden består av mark, snegler og krepsdyr. Kan forveksles med svarthalespove, men har kortere bein. I tillegg er nebbet kortere og svakt oppoverbøyd hos lappspova, og den mangler hvitt vingebånd. |
|
Svarthodespurv, Fræna, juli 2011 Vitenskapelig(e) navn: Emberiza melanocephala Norsk(e) navn: svarthodespurv Hører til: buskspurvfamilien, spurvefugler, moderne fugler Habitat: åpent busklandskap Utbredelse: sørøst i Europa, overvintrer i India |
 |
 |
 |
Dette bildet er fra førsteobservasjon av Rustspurv i Norge, tatt på Ona 1. oktober 2011. Vi finner ikke omtale av Rustspurv på de norske sidene av Wikipedia, men sln har en omtale http://snl.no/rustspurv Foto: Jan Kamsvåg |
Svartterne, Fræna, august 2011 (Ungfugl el. vinterdrakt) Vitenskapelig(e)navn: Chlidonias niger Norsk(e) navn: svartterne Hører til: terner, måsefugler, vadefugler Habitat: hekker i myrområder Utbredelse: Eurasia og Nord-Amerika Underarter: Chlidonias niger niger Chlidonias niger surinamensis |
|
| Hvitkinngås
(vitenskapelig navn Branta leucopsis) er ei gås som tilhører slekten
Branta i andefamilien. Det vitenskapelige navnet betyr på norsk «brent
hvitansikt», noe som stemmer med utseendet til hvitkinngåsa. Det finnes
mange lokale norske navn for hvitkinnggås, slik som råttgås,
spitsbergengås, svalbardgås og grønlandsgås, men også raggegås
oghavregås. De to sistnevnte navnene brukes også om ringgås. Hvitkinngåsa består av tre hovedbestander, som har forskjellige overvintrings- og hekkesteder; fra vest til øst. ▪ Hekking på østkysten av Grønland, overvintrer på Hebridene i Skottland og vestkysten av Irland. Ca. 40 000 individer.[1] ▪ Hekking på Svalbard, overvintrer ved Solway Firth i Skottland. Ca. 27 000 individer.[2]. ▪ Hekking på Novaja Semlja og de nærliggende områdene i sør i Russland, overvintrer ved kysten til Nederland og vestligeTyskland. Ca. 200 000 individer.[1] |
▪ Samt en fjerde bestand som består av «russiske avhoppere» som
har hekket ved Svenskekysten siden 1975. Overvintrer i Nederland. Ca.
13 000 individer.[3] Totalbestanden av hvitkinngjess er mellom 250 000 - 300 000 individer, og har hatt en kraftig vekst de siste 40-årene. I Norge er det satt ut hvitkinngjess ved en rekke plasser i Sør-Norge, og observert hekking. Bestanden er i Sørøst-Norge på rundt 120 par[4] og finnes hovedsakelig i Bunnefjorden i Indre Oslofjord. Disse hvitkinngjessene overvintrer i Nederland. Svalbard-bestanden blir observert langs Helgelandskysten når de trekker både nordover og sørover, forsinkende individer kan overvintre i Norge |
|
 |
Turteldue, oktober 2011, Kristiansund Vitenskapelig(e)navn: Streptopelia turtur L., 1758 Norsk(e) navn: turteldue Hører til: Streptopelia, duer, duefugler Habitat: åpen skog Utbredelse: Europa, Tyrkia og Nord-Afrika, trekker til sørlige Afrika |
Hvitkinngås, Fræna, oktober 2011 |
 |
Grønlandsmåse, Fræna, januar 2012 Grønlandsmåke (vitenskapelig navn Larus glaucoides) er en måkefugl. Utbredelse Grønlandsmåken hekker i det arktiske Canada og Grønland. Den er en trekkfugl som overvintrer i de nordligste statene i det østre USA og på de britiske øyer. Det har også blitt observert noen få eksemplarer som har overvintret langs kysten i Norge. Utseende Lengden er 50-66 centimeter, vingespennet 115-140 centimeter og vekten er mellom 820-1100 gram. Den ser ut som en liten og ekstra lys gråmåke dog uten svarte vingespisser. Hekking Grønlandsmåken hekker i kolonier, også alene ved kysten. Den lager reiret på bakken. Vanligvis legger den 2-3 egg. |
 |
| Krattvarsler, Fræna, høst 2011 krattvarsler, Lanius meridionalis, fugleart i varslerfamilien. Nokså lik varsler og tidligere regnet til denne arten, men er en anelse mindre. Arten har en mer sørlig utbredelse og lever i tørrere miljøer enn varsler, men for øvrig har den mye det samme leveviset. Krattvarsleren hekker fra Kanariøyene gjennom Nord-Afrika (sør til Mali og Sudan) og Midtøsten øst til Nord-India og det vestlige Kina. I Europa hekker den på Pyrenéhalvøya og i Sør-Frankrike. Utseendet varierer betydelig, med mørke fugler i Europa, og både mørke og svært lyse former i Nord-Afrika. I steppeområdene i Sentral-Asia lever en lys underart, L. meridionalis pallidirostris, som er påtruffet tilfeldig tre ganger i Norge per 2002. |
|
Lappfiskand, Rensvik, februar 1012 (til venstre) Lappfiskand (Mergellus albellus) er en fugl i andefamilien. Utbredelse [rediger] Hekker på taigaen i nordlige Europa og Asia, men overvintrer ved de mer skjermede kystene av Østersjøen,Svartehavet, innsjøer i Tyskland og Nederlandene. |
 |
Dvergdykker, Rensvik, februar 2012 (til høyre) Dvergdykker (vitenskapelig navn Tachybaptus ruficollis) er Europas minste lappedykker. Fuglen har en lengde fra 23-29 cm og veier 125-225 gram og har et vingespenn på 40-45 cm. Dvergdykkeren er på størrelse med en ukegammel stokkandunge. Dvergdykkeren har forholdsvis kort hals og tykt rett nebb. Iris er mørk rødbrun og beina grønngrå til mørkt blygrå. Både hannen og hunnen er likt utseende. Sommerdrakten er mørk med sort isse og kastanjebrune kinn, hals og strupe. Den har en karakteristisk svovelgul flekk i nebbrota (munnviken) som står i sterk kontrast til det mørke hodet. Vinterdrakten er dvergdykkeren betraktelig lysere, den kastanjebrune fargen på kinn og hals er erstattet med en gulaktig brun tone. Buken er hvit. I motsetning til mange av de andre lappedykkere mangler dvergdykkeren hodepryd. |
 |
| Lappugle, April 2012, Aure, andreobservasjon i Møre og Romsdal Utsjånad Lappugla har store oskegrå ringar rundt auga, med konsentriske brune strekar og ein halvmåneforma svart bylgjeforma flekk som er avgrensa av kvitt mellom auga og nebbet. Dette partiet er omgjeve av fjør med gule og svarte striper. Iris er gul. Kroppen er oskegrå på oversida, med svartbrune langsgåande flekkar samt brune og gulaktige tverrbylgjer. Framme på brystet og på framsida av halsen er ugla lyst rustgrå med brune langsgåande flekkar og bylgjeaktige tverrlinjer. Nedre del av brystet og magen er kvite, med brune langsgåande flekkar, men utan bylgjer. Stjerten er lang og gråbrun, med fem til seks breie, gråsprengte tverrband. Vengane er mørkebrune med kvite tverrband isprengt rustgult og svart. Fuglen er 60-70 cm lang og vengespennet 135-160 cm. Hoa er større enn hannen. Hoa manglar den gulaktige fargen på oversida og på undersida er ho kvitaktig med brunaktige langsgåande flekkar. På sidene av brystet er desse flekkane vatra i forma. Utbreiing Lappugla har ei nesten sirkumpolar utbreiing. Ho hekkar i Nord-Amerika, frå Lake Superior til Alaska sin stillehavskyst, og frå Skandinavia austover tvers gjennom |
 |
heile det nordlege Asia. Lappuglene er standfuglar men flyttar sørover
når det er lite mat å finne, men då berre når dei finn mykje
smågnagarar lengre sør. Ein liten populasjon på mindre enn 100 individ
hekkar i Sierra Nevada i California. Dette er den sørligaste
hekkebestanden av denne arten. Førekomst i Noreg Lappugla er sjeldan i Noreg. På grunn av det nomadiske leveviset fins det ikkje nokon norsk bestand, men heller ein sams bestand for Skandinavia, Finland og Russland. I Noreg hekkar kanskje berre ti par sjølv i gode år. Desse fins helst i Nord-Noreg og då gjerne i aust. Men også i Sør-Noreg er lappugla funna hekkande. I Noreg er det for få lappugler til at det går an å seie noko om endringar i bestanden, men i Sverige har ugla hatt ein ekspansjon. Hekking og biotop Lappuglene hekkar i nærleiken av opningar inne i tette barskogar. Dei bygg ikkje reir men hekkar ofte i gamle reir frå andre store fuglar, oftast rovfuglreir. Dei hekkar også i toppen av avbrotne tre eller i holrom i tre. Hoa legg ofte fire egg. |
 |
Kortnebbgås , April 2012, Freistranda vitenskapelig navn Anser brachyrhynchus) finnes i to populasjoner som hekker henholdsvis på Island/Grønland og Svalbard. Island/Grønland-bestanden overvintrer på De britiske øyer og områdene ved Tyskebukta. Svalbardbestanden trekker gjennom Norge vår og høst og overvintrer hovedsakelig i Nederland/Belgia. Svalbardpopulasjonen av kortnebbgås er på ca. 43 000 individer (2004) og arten øker gradvis i antall. Nye tellinger for 2005 og 2006 har vist at bestanden har økt til i overkant av 50 000 individer. Resultat fra feltarbeid i bla. Danmark og Norge (Nord-Trøndelag) i 2008 og 2009, viser at Svalbard-bestaden av kortnebbgås de to siste årene ligger på 63 000 individer. |
Trekk Under trekket mellomlander kortnebbgjessene i landbruksområdene i Nord-Trøndelag øst og nord-øst for Trondheimsfjorden - området benevnes ofte Innherred. Den lille bygda Beitstad, i Steinkjer kommune, har anslagsvis 20 000 gjess [1] på besøk i løpet av noen hektiske uker på våren. Etter et opphold i Nord-Trøndelag trekker de videre opp mot Vesterålen og Andøya. De siste årene har konflikten med landbruksinteressene økt kraftig på grunn av beiteskadeproblematikk - spesielt gjelder dette under vårtrekket. Gjessene beiter da på spirende eng og etter hvert nysådde kornåkre. Konflikten er størst i Vesterålen der kortnebbgjessene sammen med hvitkinngjess konkurrerer med sauer om gressmarkene. |
 |
 |
Svartand, Kristiansund, april 2012 Svartand er en fugl i andefamilien. Hannen har en svart fjærdrakt, og hunnen har brun fjærdrakt. Hannen har også en gulrød flekk på nebbet. Vitenskapelig(e) navn: Melanitta nigra L., 1758 Norsk(e) navn: svartand Hører til: andefamilien, andefugler, fugler Habitat: kyst Utbredelse: hekker nord i Eurasia, trekkerså langt sør som Marokko |
| Kanadatrane http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8180356 |
||
 |
Vitenskapelig(e) navn: Pheucticus ludovicianus
L., 1758 Norsk(e) navn: rosenbrysttykknebb Hører til: kardinaler, spurvefugler, moderne fugler Habitat: åpen, løvfellende skog Utbredelse: Amerika  Rosenbrysttykknebb, Engerdal, juni 2012
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.8208251 |
 Gulnebblom,Veidholmen, juni 2012
Vitenskapelig(e)navn: Gavia adamsii Gray, 1859 Norsk(e) navn: gulnebblom Hører til: lommer, moderne fugler, fugler Habitat: nær vann Utbredelse: hekker i Arktis |
 Tornskate, Fræna, august 2012 Vitenskapelig(e) navn: Lanius collurio Norsk(e) navn: tornskate Hører til: varslere, spurvefugler, moderne fugler Habitat: åpent landskap med busker Utbredelse: hekker i Europa og vest i Asia, overvintrer i tropiske deler av Afrika |
 Vitenskapelig(e) navn: Lanius minor Norsk(e) navn: rosenvarsler Hører til: varslere, spurvefugler, moderne fugler Habitat: tørt, åpent lavland Utbredelse:Asia og sørøst i Europa |
 Hvitvingesvartterne, Smøla, juni 2012
Vitenskapelig(e)navn: Chlidonias leucopterus Norsk(e) navn: hvitvingesvartterne Hører til: svartterner, terner, måsefugler Habitat: våtmarksområder og innsjøer Utbredelse: hekker i Sørøst-Europa og Sentral-Asia, overvintrer i Afrika og sør i Asia http://snl.no/hvitvingesvartterne |
| Tornskate (Lanius collurio) er en varsler. Hannen har grå isse og
nakke, rødbrun overside, lys underside med rosa skjær, svart hale og en
svart stripe gjennom øyet. Hunnen har også rødbrun overside, men har
tette, bølgete tverrstriper på undersiden. Begge kjønn har relativt
lang stjert. Tornskaten er en nokså vanlig hekkefugl i det sørlige Skandinavia, men er et uvanlig syn i Norge, men er observert blant annet på Myken i Nordland de siste årene. Ellers hekker den fåtallig på Østlandet og i Agder. Den lever stort sett av større insekter, krypdyr, smågnagere og av og til mindre fugler. Byttedyrene spiddes ofte på torner som matreserve. |
 Dvergspurv, desember 2012, Fræna Vitenskapelig(e) navn: Emberiza pusilla Pallas, 1776
Norsk(e) navn: dvergspurv Hører til: buskspurver, spurvefugler, moderne fugler Habitat: hekker i taiga Utbredelse: Europa og Asia Link |
 Mongolturteldue, desember 2012, Surnadal Førsteobservason i Møre og Romsdal Vitenskapelig(e) navn: Streptoprlia orientalis Norsk(e) navn: Mongolturteldue Hører til: Duer, Moderne fugler Habitat: I skoger uten menneskelig påvirkning Utbredelse: Skoger i Sentral-Asia og den sibirske taiga |
| Mellomskarv, underart av storskarv, fugleart i skarvefamilien. Den har
hvitt hode og hals i paringstiden. Hekker oftest i trær ved ferskvann,
i Europa mot nord til Danmark og Sør-Sverige, siden 1997 også noen få
steder i Sør-Norge. I våtmarksreservatet Øra i Fredrikstad hadde
bestanden økt til 800 par i 2003. (snl) |
 Mellomskarv, desember 2012, Kristiansund |
 Treleke, januar 2014, Fræna |
 Avosett, Fræna, mai 2013 |
Avosetten er omtrent 43 cm lang
og har eit vingespenn på mellom 77 og 80 cm. Han har eit langt og
tydeleg oppoverbøygd nebb. Fjørdrakta er for det meste kvit, med svarte
område. Begge kjønn har same fargar. Unge fuglar har ei meir gråleg
fjørdrakt. Beina er lange og blåaktige. Fuglane hekkar i tempererte delar av Europa og Vest- og Sentral-Asia. Dei fleste trekker til Afrika eller sørlege Asia om vinteren, men dei kan også overvintra i milde delar av hekkeområda, som sørlege Spania og sørlege England. I Noreg har avosetten hekka på Jæren, der han særleg har vore ved Orrevatnet. Han kjem til reirplassen her i slutten av mars, medan egglegginga skjer i mai. Talet på avosettar i Noreg er likevel svært lite, og dei blir ikkje rekna som å ha ein etablert bestand i landet. Reiret vert lagt opent til. Avosetten kan danna koloniar med meir enn 100 par. Avosett i Storbritannia Avosett blei utrydda i Storbritannia i 1840. Etter at han gjenetablerte seg ved fuglereservatet Minsmere i Suffolk i 1947 blei fuglen del av logoen til fuglevernorganisasjonen Royal Society for the Protection of Birds (RSPB). Fuglen blei også avbilda på eit britisk frimerke i 2007. |
Trelerke (Lullula arborea) Trelerke, fugleart i lerkefamilien. Den ligner sterkt i farger og tegninger på vanlig sanglerke, men er litt mindre og uten tendens til hodetopp. På vingene har den små svart-hvite tegninger. Arten holder til i åpen skog, parker o.l. og hekker i det meste av Europa og Vest-Asia, men har i Norge blitt mer og mer sjelden siden 1950-årene. I Sverige har tilbakegangen vært voldsom fra ca. 1945 til 1970-årene. Har hekket flere steder i det sørøstlige Norge, men regelmessig bare i Oslofjord-området. Den norske bestanden ble i 1980-årene anslått til bare 100–200 par. Trekkfugl som overvintrer i middelhavsområdet. Store norske leksikon Biologi Dyr Fugler Spurvefugle |
| Hærfugl (vitenskapelig navn
Upupa epops, på engelsk Hoopoe) er en fugl i samme ordenen råkefugler,
som også forøvrig huser mange fargerike arter: isfugler, bietere og
blåråker. Det engelske og latinske navnet er laget ut fra lokketonen:
Et hult, vidtrekkende, flerstavet rop. Det norske navnet henspiller på
gammel overtro, som tolket opptreden av denne sjeldne gjesten i
Nord-Europa, som et varsel om krig. Hærfuglen tilbringer mye tid på bakken, på jakt etter insekter og makk. Denne dietten kan ha vært blant grunnene til at hærfuglen er listet opp som en «uren» fugl i det gamle testamente. Hærfuglen er 25–29 cm lang, med et vingespenn på 44-48 cm. Den er svart, hvit og rosa på farge. Flukten er uforutsigbar og hærfuglen kan minne om en svær sommerfugl når den flyr. Fjærtoppen kan reises opp, men holdes for det meste nede. Hærfuglen går på bakken som en stær. |
 Hærfugl, Halsa, oktober 2014
|
Redet er i et hull i et tre eller i en vegg. Som hos sine slektninger
isfuglene, er redet gjerne fullt av avføring og lukter ille som et
forsvar mot rovdyr. Hærfugler er i stand til å sprute avføring på
inntrengere. Kjempehærfuglen, Upupa antaios som døde ut for lenge siden, levde på øyen Saint Helena. |
 Rødstrupesanger Ona 29 05 2015 |
Sylvia cantillans Rødstrupesanger Vitenskapelig(e)navn: Sylvia cantillans Pallas, 1764 Norsk(e) navn: rødstrupesanger Hører til: Sylvia, sangerfamilien, spurvefugler Habitat: tørt, åpent landskap, hekker i busker Utbredelse: Sør-Europa og nordvest-Afrika, trekker til sørsiden av Sahara |
 |
| Steppebakkesvale, Smøla , 7. juni 2016 Vitenskapelig(e) navn: Glareola nordmanni Norsk(e) navn: steppebrakksvale Hører til: Glareola, vade-, måse- og alkefugler, moderne fugler IUCNs rødliste: nær truet Habitat: åpent landskap, ofte nær vannom kvelden Utbredelse: varmere deler av sørøstligeEuropa og sørvestlige Asia,trekker til tropisk Afrika |
||
|
 |
 |
| Siland han og laksand hun har slått seg sammen |
Granmeis med albino stjert |
Hybrid flaggspett/hvitryggspett Flere bilder |
|
 |
|
| Eneste stedet i verda du kan se både lavskrike og kvitryggspett fra samme post, er i Rindal. |
Stokkendder_hannen er spesielt lys i fargen |
|
 |
 |
|
| Gråsisik med rød overgump, oktober 2011 |
Til høyre hybrid Stokkandhan_Stjertandhun, Fræna, april 2012 |
|
 |
 Sidensvans
|
 |
   Sangsvane Tilbake |
  Flaggspett |
 |
Hybrid flaggspett/hvitryggspett Tilbake |
 Grønnsisik |
Gulerle |
 Lappspurv |
 Løvsangerunge blir mata |
Dvergsnipe (Calidris minuta) er en av de minste snipefuglene. Den hekker i arktiske deler av Europa og Asia, og er en trekkfugl som overvintrer i Afrika og Sør-Asia. Den gjester av og til Nord-Amerika. Dvergsnipe lever i flokker om vinteren, og noen ganger dannes det store flokker med andre Calidris arter, spesielt myrsnipe, på mudderbanker eller ved kanten av innlands pytter. Antallet av denne arten (også tundrasnipe) avhenger av populasjonen av lemen. I dårlige lemenår, vil «rovfuglene» som joer og snøugle ta hekkende arktiske vadere i stedet. Dvergsnipe blir 14 centimeter lange, med et vingespenn på 34-37 cm, og har et mørkt, tynt nebb og mørke føtter. Raskere bevegelser kjennetegner denne arten fra de andre vadere, med unntak av andre arter i Calridris med mørke føtter. De hekkende voksne har et oransjeaktig bryst, en hvit hals og en tydelig hvit v på ryggen. I vinterdrakt er identifisering vanskeligere. Denne fuglen hekker på bakken og legger 3-5 egg. Den er polygam, og hannen og hunnen kan ha separate kull. De livnærer seg av små virvelløse dyr som de finner på mudderbanker. Dvergsnipa er en av artene hvor AEWA (Agreement on the Conservation of African-Eurasian Migratory Waterbirds) gjelder. Tilbake Hvitkronespurv (Zonotrichia leucophrys) er en middels stor spurv som hører til i Amerika. Som voksen er den om lag 18 cm lang. Den har svarte og hvite striper på hodet. Ansiktet er grått, øvre del av kroppen er brunstripet. Den har lang stjert og grå og brune vinger. De holder til i nordlige Canada og vestlige del av USA. Reiret bygges i busker eller på bakken. De legger 3-5 brungrå eller grønnblå egg. Den holder til i nordlige Canada og vestlige del av USA og overvintrer i det sørlige USA. Observasjoner i Norge Fuglen er svært sjelden i Europa, det er bare observert mellom fem og ti fugler her. Men i oktober 2009 tok mange ornitologer og fuglekikkere turen til Ona for å se på den sjeldne fuglen. Det var et ungt eksemplar av arten, og man regnet med at den hadde fulgt med vinden over Atlanterhavet. Tilbake Triel Trielar er middels store vadefuglar, ofte diskret farga med kamuflerande fjørdrakt, kraftige bein, tjukt nebb og spisse, lange venger. Beina på dei fleste artane har eit markert tjukt hælledd. Dei tre tærne på føtene er bunden saman med små hudlappar. Baktåa er tapt i denne familien. Eit anna kjenneteikn er store auge, oftast med ein gul iris. Dette er livlege, urolege fuglar med klagande, spoveliknande kall. Dei flyg fort og lågt med raske vengeslag og beina strekt langt bakover. Som ein hovudregel er dei tause under flukta. Dei fleste av artane er aktive i skymringa eller er nattaktive, bakkehekkande fuglar. Desse fuglane finst i tempererte og tropiske område på jorda. I den vestlege palearktisk regionen er familien representert ved artane triel og flodtriel. Det store utbreiingsområdet av familien omfattar det sørlege og tempererte Europa, frå Kanariøyane i vest austover over Afrika til Tyrkia, med unntak av rein ørken og regnskogområde. Dessutan Midtausten, Sentral-Asia og Sør-Asia, Indokina, dei fleste øyane i Søraust-Asia, Ny-Guinea og Australia. Derimot er Nord-Amerika, New Zealand og Stillehavsøyane ikkje er koloniserte av artar i denne familien. Trielar lever på tørre og halvtørre savannar, og på steingrunn ved kystar og elvebreidder. Dei finn habitat på dyrka mark berre unntaksvis. Dietten består i hovudsak av insekt og andre virvellause dyr. Større artar vil også ta øgler og til og med små pattedyr.[1] Dei fleste artane er standfuglar, men triel er ein sommarmigrant i den tempererte europeiske delen av leveområdet, og overvintrar i Afrika. |
Smålomane er store symjefuglar med langstrakt kropp og langt, spist nebb. Dei ligg djupare i vatnet enn symjefuglar flest (omtrent som skarvar, toppskarv og storskarv). Både hannen og hoa er heilt like i utsjånad, og det er difor nesten heilt umogleg å sjå skilnaden på dei. Sommardrakta til smålomen er lett å kjenne igjen på den einsfarga brune ryggen og den raudbrune strupeflekken. I vinterdrakta verkar fuglen lysare med fin kvitflekka rygg og lyst ansikt. Hjå ein symjande smålom peikar nebbet som oftast svakt oppover- det er eit godt kjenneteikn. Biotop Han held til ved småpyttar og små tjern, og gjerne på fjellet med fiskevatn der han plasserar reiret sitt trygt utpå ei torv. Smålomen går berre på land i hekketida. Han lever mellom anna av fisken han fangar i vatnet. Han kan vere ein stor forbrukar når det gjeld å fange fisk. Fuglen kan symje opp til 100-200 m under vatn. Hekking Smålomen legg 1-3 egg, av same farge som storlomen, men litt mindre. Han legg dei i mai-juni og vert ruga av begge foreldra i 4 veker. Smålomen reiser bort frå hekkeplassen i løpet av hausten og overvintrar for det meste langs vår eigen kyst. Han kjem attende i april-mai. Tilbake Silkehegre Her på våre kantar har vi berre ei hegre…. Gråhegra. Reiser du sørover i Europa, vil du kunne sjå andre hegrer, mellom anna den kvite, fine silkehegra. Utsjånad Silkehegre er ei kvit hegre som er ca. 55-65 cm høg . Både nebbet og beina er svarte og føtene er gule. Det er der du kan sjå forskjellen på silkehegra og alle dei andre kvite vestpaleartiske hegrene. I hekketida har den lange og smale nakkefjør, samt forlenga skulderfjør. Hjå silkehegra er både han og ho heilt like. Silkehegra er ikkje så vanleg i Noreg og er blitt observert berre 41 gongar ( 2003). Den er utbredt i store delar av Sør- Europa, Sør- Asia og Afrika. Hekking Silkehegra hekkar ved grunne sumpsjøar, laguner og elvedeltaer omgitt av busker og tre. Silkehegra legg som oftast mellom 3 og 5 egg. Egga legg silkehegra i reir bygt av kvist . Rugetida er på ca. 21-25 dagar og ungen brukar 30 dagar før den er flygedyktig Dei fleste er trekkfuglar og reiser til sør-Spania, Afrika og Midtausten. Den et for det meste fisk, krepsdyr, amfibiar, vassinsekt og sniglar. Maten finn den i grunne sjøar, fiskedammar og på kulturmark som har blitt oversømd. Lyd I koloniane gir den frå seg skurrande og gurglande lydar som for eksempel den typiske : ” gulla-gulla-gulla” Når dei helsar på kvarandre gjer dei eit høglytt ”da-vah”. Men når den ikkje er i koloniane så er den ofte heilt stille. (Forfattar: Anne Kristin Haraldsvik 9a 2010, Gloppen, Publisert: 08.05.2010, Oppdag naturarven/Dyreliv) Tilbake |
